Energislukere

I hotellets kjeller sliter jeg med min dårlige samvittighet og et apparat jeg aldri har sett før – og ikke en gang liker. Årsaken er at jeg har falt for fristelsen til å innta en sjokoladekake som jeg nå vil mosjonere bort.


Å tilbringe deler av sin ferie i et mørkt kjellerhull burde nesten være straffbart. Særlig fordi jeg befinner meg i Trondheim. Hvor mulighetene for anstrengende opplevelser i vakre omgivelser er uendelige.
Men det er nå slik det er. Jeg sliter med et skøyteapparat i hotellets trimrom. Overalt ellers i verden har hotellene nå mosjonssykler. Men her jeg befinner meg i Norge, hvor skøyter er en nasjonalsport, er det skøyteapparater som gjelder. Man får være glad det ikke er en skihopp-maskin! Sjokoladekaken jeg nettopp har spist, innehold fem hundre tusen kalorier (500 kcal). I følge displayet på skøyteapparatet må jeg slite i 50 minutter før min sjokoladekake er så å si «uspist». En hard straff.
Gjennom svette-duggete briller ser jeg da hvordan skøyteapparatet skifter fra å vise kalorier til å vise watt. Det slår meg at kalorier faktisk er et mål på energi og ikke bare en «vekt-indikator». Det er ikke noen spesielt original tanke. Det er klart det dreier seg om energi når man sliter og svetter på et mosjonsapparat. Men noen ganger fatter man ikke sammenhengen før man ser den direkte. I følge displayet tilsvarer min spiste sjokoladekake ca. 0,6 kilowatt-timer. Altså like mye som det trengs for å få ti 60 watts lyspærer til å lyse i en time.
Vel hjemkommet kjøper jeg en energimåler (koster fra en hundrelapp hos en el-forhandler) for å kontrollere alle våre elektriske apparater.
Det positive er at ingen av våre mobilladere bruker strøm når telefonene ikke er tilkoblet. Man kan altså la laderne stå i strømuttaket.

Som forfatter og journalist er Johan Tell opptatt av miljø og energisparing, og er fast spaltist i Vi i villa.

Positivt er også at min nye leselampe (med LED-lys) bare bruker to watt. Energien jeg genererte i løpet av 50 minutter på skøyteapparatet, skulle altså gi meg leselys i 300 timer.
Mer betenkelig var at min kones gamle bærbare pc bruker tre watt i avslått stilling. Altså mer enn min påslåtte leselampe. Enda mer, drøyt seks watt, bruker vår gamle kjøkkenradio når knappen «off» er trykket inn.
Hjemmets strømslukende versting viser seg å være vår halvnye flatskjerm- TV. Avslått bruker den ikke noe strøm. I standby-posisjon raser forbruket opp til 17 watt, altså mer enn seks moderne leselamper. Påslått bruker TV’en 350 watt. Min treningsøkt i hotellkjelleren skulle altså kunne gi meg nesten 2 timer TV-titting.
Min kone, som er inne i en «hat mot fjernkontroller-periode», ser nå mest på husets gamle kasse-TV. Den bruker 35 watt, altså bare en tiendel av hva flatskjermen bruker. For å spare det økte strømforbruket til den nye TV’en, må jeg altså bytte minst ti 40 watts lyspærer til moderne LED-varianter.
Konklusjonen blir at det som gjelder for mine ekstra kilo rundt livet, det gjelder også for strømforbruket hjemme. Det er vanskelig å redusere det overforbruket man har lagt seg til. Begge deler dreier seg om energi.
Jeg får ty til sykkelen. En ordentlig sykkel, ikke en som står i en hotellkjeller. For hver sparte liter bensin tilsvarer faktisk ni kilowatt-timer.
Hvis jeg parkerer bilen og sykler en mil i stedet, kan jeg med god samvittighet se på min flatskjerm-TV i 25 minutter. Og i tillegg unne meg en sjokoladebit.