Hekketid

Folkehekken
Tuja er for nordmenn omtrent som gjøkur for sveitsere. Alle har dem og blir gale av dem til slutt.
Tuja erobret hekke-Norge en gang tidlig på 1970-tallet etter å ha gått sin seiersgang over hele Europa siden den første planten kom hit fra Nord-Amerika i 1534. Suksessen er ikke å forundres over. Planten oppfører seg tilsynelatende pent og lydig, tåler alt, blir fort tett og holder seg frisk. Få hageeiere tenker imidlertid på at naturlig høyde for planten er ti meter. Slippes flere tujaere fri nå, ender det norske hagelandskapet i kaos. Har du tujahekk, går du altså løs på den med en gang med hekksaks.
Hold den tjukk nede og avsmalende oppover omtrent som en avkappet pyramideform. For ytterligere å hindre tujahekken i å gå amok i høyden, kan du med hell, i tillegg til beskjæring, rotkappe hekken. Stikk spaden spadbladdypt i bakken om lag en halvmeter fra stammene i hele hekkens lengde på begge sider hvert tredje år.
Slipper du tujahekken for langt opp, ender du med å måtte halshugge den. Resultatet ligner hærverk og vil sjeldent bli bra igjen. Om du var for sent ute og må halshugge hekken, kan du etter avkappingen forsøke å binde en stokk tett til stammen og tvinge en av greinene inntil stokken med tau. Slik velger du ut en sjefstopp for planten. Gjør du det ikke, skjønner ikke planten bæret av hvem som har ledelsen. Resultatet blir ikke sjeldent hodeløs virvarvekst.

Bøk er egentlig et kjempetre som lar seg tukte til formklippet hekk. Vinterstid klamrer brunt løvverk seg fast og holder hekken tett.

Klippet i form
Formklipping er et av de mest dramatiske virkemidler i hager. Det er ingen kunst.
Langt flere busker og trær enn tuja trives godt med stramklippet tilværelse. De som egner seg best, har overflod av adventive knopper, det vi si hvileknopper som skyter som ville og gale om du skjærer hardt. Hemmeligheten med å lykkes med formklippingen, er å starte umiddelbart etter planting, og siden holde fast ved den formen du valgte. Svært få planter trives klippet som fullstendige firkanter. Etter hvert ender slike hekkuber så glisne nederst at de ikke fyller sin romdelende funksjon. Som med tuja bør derfor formklippete hekker stå på store føtter og være glissen i toppen, altså en slags pyramideform.
For at enkeltplantene i den formklippete hekken skal få lik tilvekst, planter du hekken i en langsgående plantegrøft. Bland fire deler oppgravd jord med en del nykjøpt jordsnacks og dryss noen never kompostert husdyrgjødsel i grøften før du planter. Graver du ett og ett hull, vil hver plante uunngåelig oppføre seg forskjellig resten av livet. Planteavstanden varierer med arten, men tre per meter pleier sjelden å være feil.

Frie hekker av eksempelvis junisøtmispel kan danne flotte bakvegger for fargerike plantinger, men da kreves litt mer enn innsats enn dette.

Frittvoksende og vill
Frie hekker blir romdelere
som mer ligner kratt.
Mange hager fortjener et slikt rufsete utseende. I vindfulle deler av landbruket har bønder i århundrer brukt frie hekker til leplanting. Du kan ikke regne med at én rekke frittvoksende busker skal virke særlig vindskjermende. Det skal belter på 20-30 meter til for å bremse vinden. Den frie hekken tar imidlertid med sitt omfattende bladverk opp mye støv. Kombinert med støyskjerm er derfor frie hekker utmerkete skjermere mot plagsom veitrafikk.
Som med den klippete hekken, har også frie hekker en skyggeside. I tillegg står en fri hekk med ganske nakne bein og føtter. Derfor bør en fri hekkplanting alltid blandes med skyggetålende bunndekkere. Siden det ikke er så nøye med variert tilvekst i en fri hekk, kan hver plante plantes for seg. Ikke fyll plantehullene med nykjøpt godjord. Sprit heller opp den oppgravde med litt tilleggsjord og en neve kompostert husdyrgjødsel til hver. Slik slipper du å produsere overskuddsjord, samtidig som planterøttene tvinges til å lete etter mer næring utenfor plantehullet. Mye røtter gir sterke planter. Planteavstanden varierer, men to til tre planter per meter passer oftest.

Alle hekker har uunngåelig en skyggeside hvor verken dens eget bladverk eller gresset trives. I stedet for å streve med skyggesiden, planter du heller lave bunndekkende stauder eller busker
foran den.

Blandingshekken
eg trives godt med hemningsløse hekker, der grasiøst dansende og vårblomstrende leker med høstfyrverkerier. Siden svært lite i naturen står oppmarsjert, trives jeg best med ville plantinger. Når plantingene skal fungere som romdelere, eller skille deg fra naboskapet, faller jeg fort for fristelsen og lager sammenvoksende plantefelt ut av hekken. Jeg bryr meg ikke med om de høyeste plantene blir glisne i bunnen, men planter heller halvhøye busker i for- og bakkant. Om de halvhøye kler seg i blomster- eller bladprakt til andre tider enn de høye herrer i midten, fryder romdeleren meg litt ekstra. Om det er plass, kler jeg føttene til de halvhøye inn i lavtvoksende eller krypende stauder og småbusker med forskjellig blomstringstid. Til slutt stapper jeg ned en haug løk som jeg aldri husker hvor var, før kommer opp igjen neste vår. Slik blir hekken min et fargekaotisk blomstertablå både jeg og naboskapet fryder oss over.